A | A | A

Hva kan vi lære av tidligere kriser?

Finanskrisen ble en smertefull påminnelse om den sårbarheten som kan skjule seg bak tilsynelatende stabile makroøkonomiske forhold. I ettertid har arbeidet med å overvåke, forstå og redusere risikoen for finansielle kriser fått økt prioritet i OECD og andre internasjonale organisasjoner. I et nytt policy paper trekker OECD lærdommer fra kriser de siste 40 årene.

Resiliens er et begrep innen psykologien som blir brukt for å beskrive evnen til å håndtere stress og katastrofer. Etter finanskrisen i 2008-09 dukker begrepet stadig oftere opp også i makroøkonomisk sammenheng, som betegnelse på økonomiens motstandsdyktighet mot økonomiske og finansielle sjokk og evnen til å komme seg igjen etterpå. På OECDs nettside finner du en egen temaside om resiliens.

Historien viser at finansielle kriser ofte følges av økonomiske nedgangstider: Siden 1970 har det vært 120 finanskriser og 100 økonomiske kriser i OECD-landene, hvor finanskrisen i 2008-09 rammet bredest og hardest. De samfunnsmessige kostnadene kan bli store og ettervirkningene henge i lenge, slik en har erfart i særlig mange europeiske land de siste årene. I policy paperet Strengthening economic resilience: Insights from the post-1970 record of severe recessions and financial crises studerer OECD finansielle kriser de siste 40 årene for å kunne si noe om hvordan økonomien kan bli mer motstandsdyktig og hvilke politikkavveininger det kan innebære.

Avveining mellom vekst og resiliens særlig på finansmarkedsområdet

Tiltak for å redusere sårbarheten må i noen tilfeller avveies mot forventet økonomisk vekst. Dette gjelder særlig på finansmarkedene. Mer liberale finansmarkeder kan virke positivt på økonomisk vekst, i hvert fall om liberaliseringen leder til økt bruk av egenkapitalbaserte instrumenter framfor gjeld. På den annen side kan finansmarkedsliberalisering ha en bakside i form av høyere risiko for finans- og bankkriser. Tilsvarende kan friere kapitalbevegelser mellom land bidra til vekst, men særlig økt flyt av gjeldsinstrumenter kan øke sårbarheten. Økte direkteinvesteringer mellom land ser ikke ut til å påvirke sårbarheten.

OECD mener risikodempende tiltak på finansmarkedet bør inngå i en balansert politikk, men advarer mot et ensidig fokus på denne sektoren. Man bør også se på hvordan regler på andre politikkområder bidrar til økt sårbarhet, som boligmarkedsregulering og skatt. Mange land har skattesystemer som favoriserer finansiering med gjeld framfor egenkapital, og en gunstig skattlegging av bolig og generøse rentefradrag som bidrar til eskalerende boligpriser og husholdningsgjeld. OECD mener at raskt stigende boligpriser er en av de viktigste tidlige faresignalene før kriser. Dette blir gjerne møtt med økte kapitalkrav til bankene og strengere utlånskriterier med sikte på å redusere sårbarheten for henholdsvis bankene og husholdningene. Man bør imidlertid også søke å rette opp de bakenforliggende skjevhetene som bidrar til at disse ubalansene bygger seg opp, mener OECD.   

 

Figur: Eskalerende boligpriser har ofte vært et tidlig varsel om krise. Global reell boligprisindeks (blå linje) og antall land i nedgangskonjunkturer (grått felt). Kilde: Hermansen og Röhn, 2016

På andre politikkområder er ikke avveiningen mellom vekst og motstandsdyktighet like tydelig, eller hensynene trekker i samme retning. Sterke institusjoner, et velfungerende rettssystem og god offentlig styring er bra for vekst samtidig som det reduserer finansiell sårbarhet. En av mekanismene er at det legger til rette for mer diversifisert finansiering med større innslag av egenkapital og mindre gjeld.

På produkt- og arbeidsmarkedene finner OECD at en politikk som fremmer produktivitet og sysselsetting, for eksempel gjennom økt konkurranse, normalt har liten betydning for risikoen for kriser. De peker imidlertid på to unntak: Bedre aktive arbeidsmarkedsprogrammer og lavere handelsbarrierer ser ut til å gi både høyere vekst og mer robusthet.


Bookmark and Share