Nedenfor følger en kort oppsummering, med utgangspunkt i OECD/DAC/INCAFs ”10 bud”. Oppsummeringen yter ikke nyanser mv. rettferdighet.
1. Take context as the starting point: Substansiell forskjell mellom aktørers forståelse av sårbarhetens natur og årsak, spesielt i Afghanistan. Her sprikte oppfatninger og meninger mellom donorer og de andre aktørene mest, donor-analysene reflekterte snarere hjemlandets agenda enn forholdene i Afghanistan. På Haiti fant man at aktører tildels konstuerte konstekst for å rettferdiggjøre sine politiske agendaer. Dessuten et for stort fokus på sikkerhet og styresett på bekostning av økonomi, kultur etc. Strategier fra engasjement i andre sårbare stater ble lett kopiert uten tilstrekkelig hensyn til lokale forhold. Øst-Timor var likevel et godt eksempel på rullerende dybdeanalyse.
Kontekstforståelsen var ofte basert på enkeltpersoners høyst varierende erfaring og infortilgang – og kanskje begrenset geografisk tilgang.
Konklusjon: konstekstforståelse oppfattes som viktig, men analysene er utilstrekkelige, ikke delt og ikke rullerende. Effekten av
operasjonelle strategier og programmer har derfor blitt begrenset.
2. Do no harm: Generelt: Internasjonale aktører er ikke tilstrekkelig vaktsomme mot at deres handligner kan skade nasjonal statsbygging. Få analyserer risikoen for dette systematisk, f.eks uttrykker aktørene med stor sikkerhet at valg er et nøkkelmål, uten å skjele til f.eks risiko for valgfusk (afgh) eller vold (DRC, Haiti). I Sierra Leone betaler donorer en stor del av lønnen til ansatte hvis jobb er å absorbere utenlandsk bistand. Staten selv vil få store problemer med å bli uavhengige av framtidig hjelp nettopp fordi disse ansatte er for mange og for kostbare for staten uten bistand. Særlig i Afghanistan, DRC og Haiti har manglende aktsomhet vs korrupsjon trolig underminert statens legitimitet, samtidig som tøffere anti-korrupsjon kunne ha skadet den sårbare balansen mellom maktgrupper i landet.
3. Focus on state-building as the central objective: Dette punktet har fem dimensjoner: Den politiske prosessen som driver statsbygging; Statens legitimitet i samfunnet; Forholdet mellom stat og samfunn; Forventingene samfunnet har til staten; Statens kapasitet for sikkerhet, lov og orden, skatt, økonomisk utvikling, miljø og levering av tjenester.
Aktører i alle landene dekket disse dimensjonene, dog med tung vekt på kapasitet- og institusjonsbygging, mens legitimitet, ansvarlighet og stat-samfunnrelasjoner fikk heller liten oppmerksomhet. Det er imidlertid klart at oppbygging av kapasitet og insitusjoner ikke nødvendigvis gir legitimitet, f.eks i Afghanistan hvor støtte til regjerningen i enkelte distrikt har minsket tross inistitusjonsbygging sentralt. Åpenhet og ansvar: I DRC har omfattende bistand ført til at regjerningen står til ansvar (accountability) overfor donorene heller enn overfor innbyggerne.
Kapasitetsbygging er prioritert fra de fleste internasjonale aktører, men resultatene er blandede. Sierra Leone og Afghanistan har fått bedre kapasitet, i DRC er det intet resultat.
I mange tilfeller ser det ut til at internasjonal innsats har vært skadelig mht kapasitetsbygging, særlig der donorer har unngått å bruke nasjonale systemer, har etablert parallelle strukturer, lokket god arbeidskraft fra staten med høye lønninger eller brakt inn expat teknisk assistanse. Slik praksis er vanlig i alle de seks undersøkte statene (DRC har 146 implementerende enheter). Dette reflekterer ønsket om raske resultater med minimal korrupsjonsrisiko. Stykkevis og delt-tilnærming, fokus kun på (deler av) sentrale myndigheter kritiseres. Teknisk assistanse synes kortsiktig, prosjektrelatert og donor-drevet.
4. Prioritise prevention: Deltakerne var enige om at en forutsetning for å forebygge ny/oppblussing av konflikt er gode, oppdaterte dybdeanalyser. Det er imidlertid lite som tyder på at man i disse seks landene systematisk foretar slike (for utdypning om Security sector reform, DDR etc, se rapporten).
5. Recognise the links between political, security and development: Prinsippet var vel forankret hos aktørene, og i DRC, Sierra Leone og Øst-Timor mente man at dette reflekteres i policy-dokumentene. I praksis er dette likevel vanskelig i alle landene. Haiti og Sierra Leone har hatt sukess i hhv politireform og etablering av en hær. I Afghanistan har det vært gjort store anstrengelser for å utvikle en integrert tilnærming gjennom ANDS (Afghanistan National Development Strategy), men erfaringene er tildels dårlige:”a range of frictions existing between the three policy communities (defence, diplomacy and development), each shaping donor country responses depending on priorities established in the home countries”. Landrapporten peker på en systematisk fortrinnsrett for militære mål og strategier.
6. Promote non-discrimination as a basis for inclusive and stable societies: Sosial splittelse kan true statens legitimitet og stabilitet, og er både en årsak og konsekvens av sårbarhet. Alle seks land har en klar urban-rural polariserting, mest ekstremt i CAR. Kjønnsdiskriminering er noe bedret i DRC (seksuell vold) og Haiti (generelt), men begrenset effekt i Afghanistan.
7. Align with local priorities in differnt ways in differnt context: I de fleste landene er aktørene bedre til å slutte opp om nasjonale prioriteter enn om landets systemer. Aktørene finner det vanskelig å harmonisere sine programmer der de nasjonale planene justeres årlig i en kontekst som endrer seg raskt (Øst-Timor). Tross mange vanskeligheter har det vært en signifikant bedring i strategiene under dette prinsippet, men implementeringeing er et problem. Vippepunktet mellom krise-intervensjon og å støtte langsiktig utvikling er vanskelig å bestemme. Nasjonale systemer: I DRC bruker bare GAVI det nasjonale procurement-systemet. I alle landene er ønsket om short-cuts og å unngå den nasjonale administrasjonen åpenbar – av åpenbare grunner (sendrektighet, korrupsjon etc) . Det antyes dog at donorer er overdrevent risiko-sky.
8. Agree on practical co-ordination mechanisms between international actors: SWaps og multidonor-fund har gitt framgang for dette punktet (Øst-Timor, Sierra Leone). Få aktører gir bra koordinering (CAR). Likevel fortsetter fragmenteringen fordi myndighetene er fraværende og donorene har fremdeles en sterk driv for å implementere egne prosjekter.
9. Act fast, but stay engaged long enough to give success a change. Høyst ulik erfaring i evnen til hurtig reaksjon i de ulike landene. Flere mente at det er en fare for at fokus for tidlig tas vekk fra sikkerhetsspørsmålet. I Afghanistan etter 2001 mistet internasjonale aktører fokus generelt. I CAR og Haiti ble ikke nedgang i nødhjelp oppveiet av økning av utviklingshjelp. Sierra leone og Øst-Timor har sett bra, langvarig engasjement gjennom de ulike fasene.
10. Avoid pockets of exlusion: CAR beskrives som en “aid orphan”. I CAR og DRC har de mest konflikt-utsatte regionene fått uforholdsmessig mye bistand (men dette kan være i tråd med prinsipp 5).
Tilrådninger fra rapporten (bare overskriftene)
Stress inclusiveness and human rights across the agenda (legitimitets-skapende)
Be strategic and responsive during complex transitions (Fra begynnelsen: invester i, bruk og vær lojal mot kontekstanalyser av høy kvalitet)
Apply integrated approaches linking political, security and development objectives
State-building is central: But aim for “good enough governance”
Empower citizens
Adopt best practices in aid harmonisation
Press forward from donor co-ordination towards alignment with government
Aid practices: “get the job done”- presset må bekjempes når det underminerer statsbyggingen. Overbetaling av lokalt ansatte er skadelig. Parallele strukturer er skadelige.
Capacity building: Atter kontekstforståelse. Hvilken kapasitet er nødvendig for å oppnå målene?
Align internal incentives with the desired outcomes.
Use and adapt the Paris Declaration as a road-map for aid relationships.